Hjertet er en pussig innretning..

…det har ikke fornuft, ….gjør som det vil….resten av kroppen får bare henge med….

Å sove hos Oldemor og Oldefar er en drøm....som ikke handler om å sove!

Vinterferien er egentlig et lite OL for foreldre som må på jobb. Hva gjør vi med barna? Hvem kan kjøre? Hvem kan hente? Hvem kan passe? Og hvem husker egentlig hvem som skal hvor?

Mange besteforeldre går derimot rett inn i høysesong. De dukker opp overalt – på parkeringsplasser, i garderober og utenfor aktivitetshaller. Klare til innsats. Med vannflasker, nister, ekstra votter og en optimisme hentet frem fra deres svunne småbarns tid.

I trillingfamilien jobbes det intenst med å få regnestykket til å gå opp. Storfamilien deler på oppgavene etter beste evne. Midt oppi det hele dukket det i år opp en familiebursdag og en forkjølelse som måtte håndteres – og selvfølgelig alt det andre som alltid dukker opp akkurat når kalenderen allerede er stappa full.

Når hjertejentene mine er på ferie hos Mimmi, oppstår det imidlertid en helt egen utfordring: sengeplassering. Dette er et gjentagende tema. Hvem lå på høyre side sist? Hvem lå på venstre side? Feil svar kan føre til lange diplomatiske forhandlinger før leggetid. Jeg prøver derfor å føre en slags protokoll, bare fanteri selvsagt, men det er viktig at vi legger oss for å sove, minst mulig furtne!

Ellers har overnattingsplanene mine vært ganske enkle: Finn en aktivitet som sliter ut de små – uten at jeg (gammelvoksen som jentene kaller meg) - blir helt utslitt.

Denne gangen gikk det ikke helt etter planen. Jeg sovnet først! Og våknet som en hot burger. Et lite "burgerbrød" lå limt inntil på hver side. Resten av natten ble inntatt i spikerstilling posisjon.

Å ha litt ferie fra trillingguttene er populært hos jentene. I hvert fall helt til det har gått minst en natt eller to. Da savner jentene dem veldig. Vi er litt motsatt skrudd sammen. Etter en dag eller natt med trillingguttene trenger jeg gjerne litt restitusjon før savnet melder seg.

Trillingguttene kan også leke fredelig sammen....en liten stund. 

Det er alltid morsomme feiringer med storfamilien. Under denne bursdagsfeiringen skjedde det selvfølgelig også noe. Plutselig gikk nød alarmen. Ingen visste hvorfor. Oldemor og Oldefar har «ramle-alarm». Greit å ha den tryggheten når de – som sine oldebarn – stadig vekk har noen utrolige ekspedisjoner i hagen, på glatta eller for å klatre opp i øverste hylle på kjøkkenet….

– «Oveland, er dere der?» - «Oveland?» 

Anropet gikk høyt over familie-summingen. Oldemor navigerte rullatoren i slalåm bort til alarmen og fikk avklart «nøden». Mens vi andre forsøkte å forstå hva som foregikk, kom en av trillingguttene ruslende inn i stuen. På hodet hans lå det en solid klatt kake krem.

Han hadde tydeligvis forsøkt å smake på kremen. Den så fristende ut, men falt ikke helt i smak. Han hadde ristet hånden så kraftig at krem klatten føk opp i luften – og landet rett på toppen av hodet hans. Veldig avslørende. Mammaen tørket så godt hun kunne, kremen av (eller inn ??) i håret.

Ellers forløp bursdagen omtrent slik selskaper med trillingene pleier: med noen raske, imponerende tigersprang hit og dit, fra i særdeleshet Pappaen…. for å redde en lampe, en kake eller noe annet de nysgjerrige guttene utforsker.

Vinterferie, altså. For barna er det ferie. For oss andre er det mer som en slags beredskapsøvelse.

Å ha en onkel er stort! Han kan lære oss alt!! Jentene er glade i onklene sine....

Trillingguttene ser ut til å ha komme litt ut av den trassige alderen. Det er jo noe å juble over. Litt mindre lyd i huset, litt sjeldnere Neii neii NEI og mer fredelige kvelder.

Trampolinen står endelig på plass i hagen, klar som en egen barnevakt, et innebygd sportsarrangement, komplett med hopping, heiarop og høylytte protester. Etter runder med konkurranse hopping kommer de, rødkinnet, svette og tørste, som små idrettsutøvere på pressekonferanse:
– så du meg, Mimmi?-Jeg må ha drikke, Mimmi.

Og når jeg er i ekstra skryte humør, ja da går det glatt en halvtime ekstra. For da skal alle fem vise sine kunster – minst to ganger. Min jobb er å applaudere og late som om jeg aldri har sett saltoen eller kjempehoppet de lærte seg i fjor.

Det er alltid litt skummelt og veldig gøy når alle fem entrer trampolinen samtidig. Guttene flyr som små filledukker i lufta etter jentenes super hopp. Guttene blir godt herdet av storesøstrene. En blødende nese her, et blåmerke der, og så er alle klare for ny runde. Den smarteste holder seg unna… når han husker det. Men det er ikke lett å være smart når det er så gøy.

En gledens milepæl: Trillingguttene kan endelig kjøre i andre biler enn den offisielle «trillingbilen». Isofix tiden er over. Vi elsker turene i min lille «blikkboks» av en bil – et rullende karaoke- og observasjonsrom der vi synger, teller lastebiler og diskuterer alt fra dyr til fullstendig uforståelige filosofiske betraktninger.

Av og til drar jeg og guttene i butikken sammen, og det er barnepass på vanskeligste nivå:
– En gutt tar ansvar og triller den lille vogna og handler ditt og datt. Vi må altså legge tilbake varer.
– En står ved is disken og erklærer at vi må kjøpe is. «IS, MiMMi!!». Han får jeg ikke flyttet på uten is!
– Den tredje? Har forsvunnet. Han er lett på foten og rask til å le, så når jeg finner ham på butikkens lager!! får han latterkrampe, og jeg glemmer nesten at jeg ble litt stresset. For det er vanskelig å være streng mot noen som ler så hjertelig. Derfor sier jeg alltid, når vi endelig sitter fastspent i blikkboks bilen igjen:
– Jaja, dette var et eventyr.
Og det var det, faktisk.

Vel hjemme må vannpytter hoppes i og sparkesykler testes i minst ti minutter før noen vurderer å gå inn. Det finnes nemlig regler i barneuniverset.

Barns sjeler virker rene fordi de ennå ikke er tynget av lagene livet etter hvert legger på oss av forventninger, frykt for å feile, eller behovet for å passe inn. De ler høyt når noe er morsomt, gråter når noe gjør vondt, og går videre igjen med en bemerkelsesverdig evne til å slippe taket. Følelser får lov til å være ekte og ufiltrerte.

En av guttene synger med hjerte og sjel, føler musikken helt inn i hjerterota.

Besøkene hos Oldemor og Oldefar er guttenes helt egne fornøyelsespark. Oldemor ruller etter dem i full fart, mens Oldefar humrer fra godstolen. Guttene turer rundt, inspiserer hvert hjørne og sier ting som:
– Jeg prater med Oldefar, Mimmi. Morsomt da ingen i samtalen hverken hører eller prater godt! – Kom! Frister guttene og tar tak i en hånd som aller helst burde holde fast i rullatoren. Jeg lukker bare øynene og håper ingen snubler i hverandre. Guttene kan også gi en spontan klem, et sjeldent forsiktig kyss når de er ekstra glade for å være hos Oldemor og Oldefar. Slikt får hjertet til å smelte.

Sengen til Oldemor og Oldefar er også en sport. Sengen fungerer som en hoppeborg, én ligger under dyna, én klamrer seg til sengekanten, og den tredje kjører sengeryggen opp og ned. Totalt kaos!! Men showet? Det er topp.

Det eneste problemet? Å få dem hjem igjen. Det krever bestikkelser og fredsforhandlinger å få dem hjem fra besøket hos de eldste i slekten.. Oldemor og Oldefar går rett i hvil etter besøk av oss, – slitne, men smilende – og jeg skjønner dem så godt. For de sier heller aldri nei til en dag med «kaos og støy»
– og takk og lov for det.

Barns impulsivitet er ikke bare uro eller utålmodighet, men kan være er et uttrykk for nysgjerrighet. Et barn som løper mot en vannpytt gjør det ikke fordi det mangler selvkontroll, men fordi verden fremstår som et sted som må utforskes. Hver stein kan skjule noe spennende, hvert spørsmål fortjener å stilles, og hvert øyeblikk er en mulighet til å oppdage noe nytt.

I dette ligger også et mot mange voksne mister. Barn prøver før de vet om de kan. De klatrer før de er sikre på at de klarer det, tegner uten å bekymre seg for om det blir «bra nok», og stiller spørsmål uten frykt for å virke dumme. Pågangsmotet deres kommer fra en enkel tro: at verden er til for å leves, ikke bare for å se fra tribuneplass.

Kanskje er det derfor barn lærer oss noe viktig, hvis vi bare ser etter:

at livet ikke bare skal forstås, men også leves.

Nå er det påske og Besteforeldre skal inn i en ny høysesong. Med enkle gleder og dager som skal inneholde barns glede! God Påske!