Tre bankende hjerter, stor takknemlighet

 Det er 4 år mellom bildene, for noen år det har vært!

Fire år senere, og vi er fortsatt på beina – så vidt! Jeg er både overveldet og takknemlig for disse små, energiske, latterfremkallende guttene som har tatt over huset, hjertet og timeplanen. Timene har vært mange – noen med arbeid i knestående, andre med latter som løfter oss opp. Vi har stått i kaos, i bekymring, i pussige øyeblikk som bare småbarn kan skape (..E D Mulii….) men også i klemmer som varer lenger enn tiden, og kjærlighet som ikke lar seg måle. Og her står vi – slitne, sterke, og mer levende enn noen gang. We're still standing. Med hjertet fullt.

Grandonkels traktor er noe av det kuleste!! Trillinggutt ser nøye på vidunderet før han klatrer opp. 

Barn er levende påminnelser om håp. De kommer til verden med åpne øyne og åpne hjerter, og minner oss om at på helt vanlige dager finnes det undring. Der vi ser en regnværsdag, ser de en mulighet for sølepytter og latter. Der vi kjenner trøtthet, gir de oss et blikk, et smil, et spørsmål som vekker oss opp til her og nå.

Barn gir ikke bare energi – de er energi- heldigvis… og frustrerende nok.
De tvinger oss til å se verden med nye øyne, og til å huske at glede ikke alltid er planlagt, men ofte oppstår i det spontane, det uperfekte, det ekte.

Når trillingguttene er på besøk, eller på overnatting, må energien ut... Kjør på!!!

Trillingguttene er som en liten gjeng med superhelter med hver sin personlighet, men med et usynlig søskenbånd som er sterkere enn WiFi. De kan krangle som om det er VM i "å ha samme leke", men savner hverandre så fort én er ute av syne en stund. Og etter en dag med full fart og spennende eventyr, finner de sammen i sofaen – tett, tett, som om de lader hverandres batterier med klemmer, stryk og stille nærhet.

Og nå, som om livet ikke var underholdende nok, har vi fått et nytt kapittel: Brillelivet!
Noen av guttene har fått briller – vi finner det i slekta, der har flere hatt briller fra barnsben av. Brillene dukker opp på de mest ulogiske steder: i bilen, under sofaen, på utsiden og jeg har til og med lett hos hønene etter brillene! Uten hell, heldigvis. Å lete etter briller har blitt en ny familieaktivitet – nesten som en sport, bare med mer frustrasjon og mindre medaljer.
Briller får de alle tre med eller uten styrke, for at det ikke skal være «urettferdig»!!

Den første dagen med brillene på var både magisk og rørende. Brille-øynene så seg forundret rundt. Verden ble klarere og med «nye øyne» ble omgivelsene mer spennende og mer slik vi alle oppfatter omgivelsene.

Trillingguttene, oldefar og jeg har vært på søpla med et utslitt kjøleskap og en knekt sofa. (Det går for seg….) En slags første jobb sammen – med høy underholdningsverdi og lav effektivitet. Mens jeg lesset av hengeren, tok Oldefar på seg den mest krevende jobben: å holde guttene inne i bilen. Dørene sto åpne. Vinduer sto åpne. Maskinene der er spennende, og jeg tenkte det ville holde trillingguttene i ro for en stund. Vel…. «Lopper i baken» kan også arves tror jeg. Heldigvis har noen av guttene oldefars rolige Frolandslynne, men det er vel for mye å vente at alle 3 skal ha samme ro som en på 86! Så innen jeg var ferdig hadde oldefar riktignok holdt alle guttene inne i bilen, men han måtte resignere da de begynte å krabbe rundt og trykket på alt av knapper i bilen.

Vi snakker full julebuss-stemning på veien hjem i kveldsmørket. Med interiørlys som nektet å slå seg av etter at små fingre hadde trykket på alt som kunne trykkes på og beveges på. I baksetet nynnet trillingguttene på sine forkjellige favorittsanger …. samtidig, mens Oldefar prater rolig som om dette er helt normalt. Og det er det.

Trillingguttene på ferie hos Mimmi, bade i badekaret er obligatorisk.

Oldemor jobber jevnt og trutt med strikking og guttene har fått gensere, sokker og bukser i finfin strikk. Oldemor klarer heller ikke si nei til noe som helst, og får derfor svi når kvelden kommer og ryggen verker. Men hun gir seg ikke. Jentene ringer når bakken hjem fra skolen blir for tung og våt, da tar hun bilen og henter dem. Jentene er ikke snauere enn at oldemor har fått karakteren 6+ i for kjøringen.

Jentene i farta:

• Hvordan synes dere Mimmi er som trener da jenter? Spør jeg. - Du begynte bra Mimmi, så ble det dårligere!
• Jeg visste ikke at du kunne være så streng Mimmi ….. det er jo bra på en måte …. Hun tenker en stund … men du var ganske rettferdig da........Synes kanskje du burde "scale it down", Mimmi…kommenterer den andre tørt!

• Mimmi, jeg har tenkt å begynne igjen… (en aktivitet) Men det går bare om Oldefar lever, så han kan kjøre meg….beinharde krav her.
• Hvem har drukket av glasset med tannen min i? En jente venter på tannfeen, men ....ja, det glasset var tomt

Ferie hos Onkel var en stor suksess for jentene. Han er såååå grei, så var vi i Badeland….jeg er så glad i Onkel,..... så var vi på Cafe…...han er sååå grei, så sov vi,..... det er sååå koselig hos Onkel….det ville ingen ende ta så moro det var å være på ferie alene hos Onkel!

«Det er alltid noen som krymper andres liv for å kjenne seg store nok i sitt eget perspektiv» har Anne Grethe Preus uttalt. Da er det så fint med de som forstørrer andres liv, gir opplevelser, tid og gleder uten å få annet igjen enn gleden over å gjøre andre glade.

Bursdagene har gått sin jevne gang. Og Onkel, pappaen og en søster har blitt feiret. Høydepunktet: i bursdagene er et personlig dikt fra oldefar (fin tradisjon). Det går ikke alltid etter planen i selskapene, som da lysfontenen på kaken utløste brannalarmen og høreapparatene til de eldste fikk … en annen lyd!

"And you can tell everybode this is your song   It may be quite simple, but now that it`s done. I hope you don`t mind that I put down in words  How wonderful life is while you`re in the world."

                                                                                                                          Elton John

Oversatt:

-  Og du kan fortelle alle, dette er sangen. Den er kanskje ganske enkel, men nå som den er ferdig. Håper jeg ikke du har noe imot at jeg setter ned med ord: HVOR FANTASTISK LIVET ER MENS DERE ER I VERDEN

Om en ikke husker ord for alt, husker hjertet.

   Barn er arbeidet – ikke en distraksjon fra det.

Tilstedeværelse, tålmodighet og kjærlighet er det som varer – ikke frister eller titler.

 Hvert milde ord og felles øyeblikk blir grunnlaget for hvem de skal bli.

                                                                                                                  C:S: Lewis